Lukas 24. 1-12
Men på den første dagen i uken, grytidlig om morgenen kom kvinnene til graven sammen med noen andre. De hadde med seg velluktende salver som de hadde gjort i stand.
Men de fant steinen rullet fra graven
Da gikk de inn men de fant ikke Herren Jesu kropp.
Mens de var i stor villrede om dette, se da stod to menn i skinnende klær hos dem.
Da de ble redde og bøyde seg med ansiktet mot jorden, sa disse mennene til dem «Hvorfor søker dere etter Den levende blant de døde»
Han er ikke her, Han er oppstått. Husk hvordan Han talte til dere helt fra Han var i Galilea, da Han sa: «Menneskesønnen skal bli overgitt i syndige menneskers hender og bli korsfestet, og på den tredje dag skal Han oppstå igjen»
Og de husket Hans ord
Så vendte de tilbake fra graven og fortalte alt til de elleve og til alle andre.
Det var Maria Magdalena, Johanna, Maria, Jakobs mor, og de andre kvinnene som var sammen med dem som fortalte dette til disiplene.
For apostlene hørtes kvinnenes ord ut som løst snakk og de trodde ikke på dem.
Men Peter reiste seg og løp til graven. Da han bøyde seg ned så han linklærne ligge for seg selv.
Han gikk tilbake og undret seg over det som var skjedd.
Vi satt i flott solskinn og kikket utover dalen som lå badet i sol, vi så snøkledde fjell som reiste seg mot øst og sør. Det var langfredag 2018. Vi hadde vært så heldige å bli trukket ut til å få tildelt en av bankens hytter på Lifjell denne påsken. Ski, ferie Kvikk Lunsj og appelsiner. Livet er herlig. Og vi følte vi fortjente det..
Fra Bergen kunne Nrk opplyse at i Vår frue kirke, som kunne romme over tusen mennesker var det påske gudstjeneste. En håndfull var møtt fram for å følge sin Mester på denne dagen. Det var denne dag Han oppgav sin Ånd. Det var denne dagen Han ble forlatt av sin egen Far. Det var denne dagen at Han som ikke visste av synd ble gjort til synd. Det var denne dagen Jesaja sier at Han ble slått av Gud. Det var på denne dagen at alt av verdens synder, plager og sykdommer ble lagt på Ham. Såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på Ham for at vi skulle ha fred. Og ved Hans sår har vi fått legedom(Jes 53)
Noe våknet i meg den dagen. Jeg som satt i fjellet i min egen verden. Omhyllet av «påsketing» som ferie, fjell, hytte, ski, appelsin og egen nytelse. Det ble en kulturkollisjon for meg. Hvor er vi på vei? Har vi glemt? Påskeutfart, påskekrim, påskegodt, påskeferie, påskekylling og påske egg. Påske ditt og datt. Men påskebudskapet? Hvor ble det hen?
Vi har hatt temaet denne våren «i Mesterens fotspor» Vi er blitt minnet på at vi er vandrere på veien sammen med Jesus. Han vil gå foran oss og lede oss gjennom livet.
Han er den som sier: «vær ikke redd for morgendagen, jeg går sammen med deg».
«Vær ikke redd for det som møter deg, Jeg skal gi deg det du trenger i rett tid». «Vær ikke bekymret for noe men legg alt fram for Han i bønn». «Ikke vær redd for livet, ikke vær redd for verden, ikke vær redd for døden». (Matt 6,35-)
Alt dette har Mesteren gått gjennom og gått foran oss.
Vi kjenner også historien om han som så sin vandring i drømme. To par fotspor som fulgtes ad. Men en tid var det bare et par. Det var akkurat i tunge stunder. Mannen trodde at han hadde måtte gå alene. Men budskapet fra Himmelen var: Det var da jeg bar deg.
Men med Jesus var det annerledes, det kom en dag hvor Han måtte gå alene. Disiplene hadde fulgt Han i tre år. Han hadde gått sammen med dem, gått foran dem. Han hadde undervist dem, hadde sendt dem ut to og to. De hadde kommet tilbake i undring over at mektige gjerninger hadde fulgt i deres fotspor(Luk 10). Peter hadde blitt så begeistret at han flere ganger hadde sagt at han aldri ville forlate sin kjære Mester, samme hva som skjedde (Matt 26,33) Men etter det siste måltid, etter at Jesus hadde undervist dem, vasket deres føtter, bedt for dem inn for sin Far så skjedde noe. Alt de hadde hørt, lært og opplevd skulle ha sin «eksamen». Det spisset seg til. Men det var da de gikk over Kedron bekken og inn i Getsemane hagen det begynte. Det var da det menneskelige trådde fram hos de dedikerte, trofaste utvalgte disiplene.
«Bli med og våk med meg» sa Jesus. Og dødsangsten kom over Han i full tyngde.
«Om det er mulig, så ta dette beger ifra meg. Men ikke som jeg vil men som Du vil». Men disiplene hadde sovnet.
«Så dere kunne ikke våke en time med meg». Det samme skjedde igjen tre ganger. (Matt 26). Disiplene sovnet.
Ja, denne siste etappen måtte Jesus gå alene. Vi følger i Mesterens fotspor. Men her kan ingen følge Han. Og ingen skal heller prøve å følge Han. Eget strev hører ikke påsken til. Det kan du trygt legge bak deg. Alene skulle han gå inn i døden for å sone verdens synd. Det var slik det måtte bli, disiplene sov da kampen stod. Til og med av sin egen Far ble Han forlatt. Han ropte ut: Min Gud Min Gud hvorfor har du forlatt meg?
Alene
Det måtte et sonoffer til. Det er som det skjærer i meg når jeg leser i bibelen at det behaget Gud å knuse Ham Så stor var kjærligheten til menneskene at den glede som var i vente var større enn all lidelsen. Bibelen sier at Lik et lam som føres bort og slaktes, slik førte de Jesus Guds Sønn fram. De slo Ham. De pisket ham, de hånte Ham. Alt utholdt Han for den glede han hadde i vente (Jes 53).
Det er fullbrakt lød det fra korset. Og Jesus åndet ut. Jorden skalv og forhenget i tempelet revnet (Matt 27).Kampen om menneskesjelene var kommet til sitt siste slag. En mann, sann Gud og sant menneske skulle gå veien helt alene. Døden skulle overvinnes, dødens makt skulle pulveriseres. Alene, forlatt av alle og alt. Ved dødsrikets porter stod Han. Der hvor det bare var død og elendighet, der hvor han som kun er ute etter å drepe og ødelegge voktet portene, der hvor mørkets fyrste, løgnens far stod med nøklene. Der brøt Jesus seg inn og vant seier, rev nøklene ut av hånden til ondskapens fyrste og overtok herredømme over døden og dødsriket (Ap 1,18). Og åpnet en ny vei for alle mennesker. Seieren er vunnet for alle og for alltid.
Men der er en mann som står i undring bak Jesus her. Røveren på korset (Luk 23) Han som ba om en tanke da han hang dømt og fortapt ved siden av Jesus, han som trodde han var dømt til evig pine og død, han innrømmet at han fikk som fortjent, men som fikk en himmel. Når dødsrikets porter var knust, når døden var oppslukt, når seieren var vunnet. Når nøklene til døden og dødsriket var kommet i de rette hender. Da skjer det noe. Den nye pakt er trådt inn. Den nye veien er åpnet. Jeg kan levende se for meg når Jesus står ved Paradis port og slipper førstemann forbi. En forundret røver. Og så kommer de etter hvert de som var satt i varetekt i dødsriket. Abraham, Isak, Jakob, Moses, Ruth, Sara, Haggai, Samuel, Jonathan, David og de strømmet på, en folkemengde av sjeler som har ventet på denne dag, Herrens dag. Etter denne dag har strømmen av mennesker vært stor. De som trodde på Han, de som i sitt siste håp ropte på frelseren i sin nød. De som hadde vandret en lang vei sammen med Mesteren fra barnsben til alderdommen kom og livstråden ble kuttet, sjømannen som ropte i sin nød når skuta gikk ned. Anleggsslusken som fikk et ras over seg. Soldaten som fikk sin grav på et ukjent sted. Den fattige utsultede gutten som døde alene uten mat og uten familie. Jenta som ble misbrukt på det verste og døde av skam. De som ropte i sin nød. Herre, Herre.
En folkeskare som ingen kunne telle.
Men jeg kan ikke la være å tenke på disiplene. De som hadde vandret med Jesus gjennom så mye. Når det røynet skikkelig på så sovnet de. Ja Peter sviktet og Judas forrådte Han for noen sølvpenger. De gjemte seg i redsel og skam. Ja så mye bodde der i dem. Men for en trøst for meg, jeg som så ofte har sovnet, jeg som så ofte har sviktet. På denne påskemorgen er alt glemt. Alt er rettet opp. Alle mine feiltrinn ligger der ved korsets fot. Alle mine overtredelser og mine svik tok Han med seg opp på korset. ALT. Når kvinnene kom til graven så kom de inn i en ny virkelighet. Alt ble forandret. Nå er det ikke den gamle loven som gjelder. Nå er det ikke øye for øye. Nå er det ikke egen rettferdighet som stilles ut og dømmer deg. Nå er det nye tider. Det er ikke loven skrevet på steintavler, det er loven skrevet i våre hjerter. Den nye pakt. Det er en ny Jesus som møter disiplene, Peter, kvinnene. Vandrerne til Emmaus, Thomas. Det er den oppstandne Jesus. Han som er blitt gitt all makt i himmel og på jord. Han som tilgir alle synder. Han som gjenoppretter det som er ødelagt. Fø mine lam sier han til Peter når Han møter han, Gå og fortell dem sier han til kvinnene, Gå ut i all verden, fortell, døp dem.
Aldri en tanke om å bytte dem ut med noen andre, noen bedre, noen med mer kunnskap. Takk og Lov
Den levende Jesus, han som ble menneske som oss. Han gikk med sine føtter på jorda. Han var ute i båt på Genesaret sjøen, Han var i samtale med folk. Han vandret langs landeveien og tok inn hos venner. Han satt sammen med disiplene og lærte dem, samtalte med dem. Han ble sulten og trett. Den oppstandne Jesus vandret også langs veien, han tok også inn hos venner. Men Han var ikke låst av tid og sted. Plutselig stod Han der, så var Han borte. Og budskapet var det samme men med en annen virkelighet. Påskemorgen er seierens dag. Etter den dagen av går ondskapen bare rundt som en brølende løve. Men den kan ikke gjøre oss noe, skremme kan den, men makten over døden den er i Jesu hender. Frelsen er i Jesu hender, nåden og tilgivelsen er i Jesu hender. Og inngangen til Paradis, til evigheten er i Jesu hender.
Jesus var annerledes, og for oss er også alt annerledes.
Det er annerledes når alt er tilgitt, når alt er oppgjort.
Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf ble født den 26. mai 1700, inn i en av Europas mektigste familier. Etter endt utdannelse i Wittenberg la han i 1719 ut på en rundreise i Europa for å forberede seg til sin rolle som statsleder. På denne reisen kom han også til Düsseldorf hvor han besøkte en kunstutstilling. Her ble han stående foran et maleri av Domenico Fetti, en italiensk maler(1589-1623): Ecce Homo, Se det menneske. Bildet viser den lidende Jesus.
Undertittelen på maleriet var. «Dette er hva jeg har gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» Det slo ham som et kraftig slag. Gjennom denne setningen kalte Gud Grev Zinzendorf til å overgi livet fullt og helt til ham. Han så den lidende Jesus, Han som villig gikk veien til korset og døden. Den tilgivende Mester som sa tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Er det denne Jesus som ikke verden klarer å få øye på. Han som av elsket verden så høyt at Han gav sitt liv, slik at hver den som tror på Han ikke skal gå fortapt, men ha evig Liv.
Dette uforståelige at noen ville gjøre noe slikt for meg? Dø for meg? Ta på seg mine synder? Kan det være sant?
Budskapet lyder gjennom denne påsken også. Dette har Jeg gjort for deg. Og vi, skrøpelige mennesker som så lett blir opptatt med alle disse ting rundt oss, vi som så ofte farer vill. Vi har bare en ting å gjøre: Overgi oss helt i Hans varetekt, legge igjen våre liv, våre dager, vår familie. Legge alt framfor Han. Tryggere plass finnes ikke.
Graven er tom. Disiplene ville ikke tro det. Men Peter løp til graven og fikk se.
Vi tror på en oppstanden Jesus. En levende Konge som bryr seg om sine.
Jeg tror på en himmel som er åpen for alle mennesker. Et rike som er av en annen verden. Et rike som er vunnet av en som gikk i døden frivillig, som stod opp igjen og vant seier over synd og død. Jeg tror på Jesus som gikk for å gjøre i stand et sted for alle mennesker. Jeg tro på et evig liv, en evig himmel for alt Guds folk. Og jeg tror at veien bare går gjennom den oppstandne Jesus.
