I mange år prøvde jeg å få til kristenlivet uten å lykkes. I begynnelsen hadde jeg ikke lyst til å følge Jesus, siden det krevde mange endringer i livet mitt. Jeg innrømmet som Farao i 2 Mos 2, 16 at «Jeg har syndet mot Herren deres Gud», men hadde ikke et ønske om forandring. Likevel arbeidet Gud i det skjulte slik at det over tid ble en forandring.
Det kom en vanskelig tid der jeg levde som om Gud ikke fantes. Jeg visste som Judas i Matt 27,4 at «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig», men jeg gjorde igjen og igjen ting jeg visste var feil.
For å gjøre det godt igjen, hadde jeg etter det et anstrengt forhold til Gud. Jeg sa som Saul i 1 Sam 15, 24 at «Jeg har syndet, for jeg har brutt Herrens bud». Men min innsats gjorde ingenting fra eller til. Jeg skulle ordne opp selv, og kunne jo ikke komme og ydmyke meg for Gud. Der, tenkte jeg, ville jeg neppe være velkommen! Men det ble bare tyngre og tyngre.
Til slutt sa jeg som Kain i 1 Mos 4, 13 «Min skyld er for tung å bære.», og ville skjule meg fra den rettferdige straffen som ventet meg. Jeg så ingen vei å slippe unna den.
Jeg hadde prøvd å overse evangeliet, å leve vekke fra det og å holde Guds bud, men jeg hadde ikke lykkes i mitt kristenliv. Men en ting hadde jeg ikke: Jeg hadde ikke hørt evangeliet, og jeg hadde ikke trodd det. Jeg leste en dag fra Jesaja 1, 18:
«Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.»
Løftet i disse ordene ble åpenbart og viste at det fantes håp for meg. Syndene kan bli hvite som snø! Det var en innbydelse til meg om å komme frem for en hellig Gud og legge byrden min fra meg. Så jeg gikk frem!
Der fikk jeg se at Jesus hadde vært villig til å bære straffen for alle mine synder og at han ville ha meg som en del av hans familie. Han hadde betalt prisen, båret straffen og det var ikke lengre noe for meg å gjøre. Så jeg la fra meg byrden der ved korset. Det kan du også.
Mathias Siljedal
